Natten han mistet siste tog hjem

Dette bildet av beina mine tok jeg en fredag morgen, liggende i sengen, dagen etter en første date som slett ikke gikk som planlagt. Jeg la dem ikke sånn for å se pen ut: det var den eneste stillingen der jeg følte meg noenlunde vel. Jeg hadde gangsperre helt opp i lårene og gikk som om jeg hadde vært på en åtte timers fjelltur. Kvelden før trodde jeg likevel at jeg bare skulle ut og ta et glass.

Det hele hadde begynt to uker tidligere på C-Date, der jeg hadde fått match med Martin, en 38 år gammel ingeniør som bodde i Drammen og var 188 centimeter høy, ifølge profilen. Siden da hadde vi skrevet sammen nesten hver kveld. I starten var meldingene morsomme og lette, men etter hvert ble de mer lekne og atskillig mer direkte. En kveld, da vi snakket om hva vi likte i sengen, skrev han at han var «typen som tar seg god tid». Der og da syntes jeg det var søtt. I ettertid burde jeg ha tatt det som en advarsel.

Etter de to ukene bestemte vi oss for å møtes på ordentlig. Vi avtalte en torsdag kveld på en bar like ved Oslo S, siden han skulle komme med toget. Til anledningen fant jeg fram den tettsittende svarte kjolen min, den som slutter midt på låret og gir meg en rumpe som venninnene mine kaller «ulovlig», sammen med en BH som løfter akkurat passe. På beina hadde jeg de nye semskede støvlettene med hæl, helt nydelige og, skulle det vise seg litt senere, to nummer for trange rundt tærne.

✦

Da jeg kom, satt han allerede og ventet i baren. Han var høy, med brede skuldre, hvit skjorte med oppbrettede ermer og enorme hender som lå flatt på bardisken. Jeg så på hendene hans to sekunder for lenge, han merket det og smilte. Selv var han ikke særlig sjenert heller: blikket hans gled nedover kjolen min, beina mine og helt ned til støvlettene, før det tok seg god tid tilbake opp til ansiktet mitt. Vi ga hverandre en klem, og hånden hans ble liggende nederst på ryggen min, ikke helt på rumpa, men heller ikke egentlig noe annet sted.

Det første glasset ble til et andre, og så et tredje. Vi snakket om alt og helst ingenting, og under bordet slapp kneet hans ikke mitt lenger. På et tidspunkt la jeg det ene beinet over det andre, og kjolen gled noen centimeter opp. Jeg dro den ikke ned igjen, og jeg så ham miste tråden midt i en setning.

✦

Litt før midnatt kikket han på telefonen og ble blek: siste tog til Drammen gikk om noen få minutter. Vi løp mot stasjonen, jeg på høye hæler over brosteinen, mens jeg bannet ham langt vekk mellom latterkulene. Selvfølgelig tok vi feil vei gjennom stasjonshallen, og vi kom ut på perrongen akkurat tidsnok til å se toget gli ut. Det neste gikk først rett før seks neste morgen.

Jeg hadde vondt i føttene, var andpusten og hadde tre glass innabords. Så jeg foreslo at han kunne bli med hjem til meg, ti minutters gange unna, og la til at jeg hadde en sofa. Han gjentok «en sofa» med et lite smil, og jeg bekreftet. Vi visste begge to utmerket godt at han ikke kom til å sove på den.

✦

Da vi kom hjem, var det jeg som deiset ned i sofaen og kunngjorde at jeg ikke kjente føttene mine lenger. Uten et ord satte han seg på kne foran meg og trakk glidelåsen på den venstre støvletten ned, helt rolig, og så på den høyre. Han tok den bare foten min i hånden, og hele foten fikk plass. Da han strøk tommelen under fotbuen og trykket akkurat der det gjorde vondt, slapp jeg ut et lite stønn som ikke lenger hadde så mye med tærne å gjøre. Etterpå gled hendene hans oppover ankelen, så leggen, helt opp til knehasen, og hele tiden så han meg rett inn i øynene. Da han spurte om jeg fortsatt hadde vondt, svarte jeg at nei, ikke i det hele tatt.

Den svarte kjolen endte på gulvet i gangen, og trusa fant jeg ikke igjen før neste dag, bak panelovnen.

Resten skal jeg ikke fortelle i detalj. Jeg kan bare si at han ikke hadde løyet om noe i profilen sin, verken om høyden eller om at han likte å ta seg god tid. Og når jeg snakker om størrelse, tenker jeg ikke bare på de 188 centimeterne: hendene hans ga, når alt kom til alt, en ganske god pekepinn på resten. Rundt klokka to banket naboen ovenpå i taket, for første gang på fire år. Litt senere sluttet jeg rett og slett å telle.

✦

Da vekkerklokka hans ringte klokka fem, sto jeg opp for å lage kaffe til ham, og beina mine begynte å skjelve, helt bokstavelig. Jeg måtte holde meg fast i kjøkkenbenken mens han lo så han ristet borte i sengen, og så satte jeg meg på kjøkkenstolen, veldig, veldig forsiktig. Jeg fulgte ham til Oslo S i joggesko så han rakk toget rett før seks, og de støvlettene har jeg aldri tatt på meg igjen.

Da jeg kom hjem, la jeg meg igjen, krysset beina i lufta for å lette på lårene og tok dette bildet, med et smil jeg ikke klarte å få bort.

Vi så hverandre flere ganger etter den natten, både i Oslo og i Drammen. Det ble aldri noe seriøst, og det var helt greit sånn, men hver gang han kom, sørget jeg for at jeg ikke hadde noe på planen neste dag som krevde at jeg måtte gå langt.

Moralen er at det å miste toget noen ganger kan være det beste som kan skje deg. Og kjøp støvlettene i riktig størrelse.

✦ ✦ ✦

En historie til?

Jeg forteller også…

Det jeg ser i speilet rett før en dateTjue minutter før jeg skal gå, i svart blonde foran speilet, kommer alltid det øyeblikket med tvil. Så husker jeg en mann som løsnet morgenkåpen min mens han fortalte meg hva han egentlig kom til å se på. Jeg tenkte ikke på arret mitt resten av natten.