Det jeg ser i speilet rett før en date

På dette svart-hvitt-bildet står jeg foran det store speilet på soverommet mitt i Oslo, i BH og stringtruse i svart blonde, med kjolen fortsatt i hånda. Jeg hadde tjue minutter igjen før jeg skulle møte en mann jeg skulle se for tredje gang, og jeg visste utmerket godt hvordan kvelden kom til å ende. Venninna mi Ingrid, som hadde kikket innom for å låne meg et par øredobber, tok bildet over skulderen min uten at jeg merket det. Jeg smiler på bildet, men det bildet ikke viser, er hva som foregikk i hodet mitt like før.

Før en date som den kommer først ritualet. En litt for varm dusj, en skrubb på beina, og så kremen jeg masserer lenge inn i lårene, hoftene og skuldrene, helt til huden er myk overalt der han kan finne på å legge hånden. En dråpe parfyme bak øret, en til i utringningen, der jeg vet at han kommer til å lete etter den. Deretter undertøyet: den kvelden var det settet i svart blonde, med tynne stropper og en stringtruse som ikke skjuler stort av rumpa mi, og det er helt bevisst.

Og så kommer speilet. Som 36-åring har jeg ikke lenger kroppen jeg hadde som 25-åring, og i ettermiddagslyset ser jeg alt. Jeg ser det lille arret på magen, rett under navlen. Jeg ser at brystene mine ikke er helt symmetriske, for det venstre har alltid vært litt rausere enn det høyre. Jeg ser de bleke strekkmerkene på hoftene, den lille rundingen over strikken i trusa, alt det som retusjerte bilder omhyggelig fjerner.

Noen kvelder kommer tvilen akkurat da, helt uten forvarsel. Jeg snur meg for å se på rumpa over skulderen, drar litt i blonden og stiller meg de samme dumme spørsmålene hver gang: kommer han til å se arret? Kommer det til å kjøle ham ned når kjolen faller? Og så husker jeg som regel en mann og en setning.

✦

Det var for to år siden. Jeg traff en mann jeg virkelig likte, en høy og rolig mørk type som jobbet i Fredrikstad, og den kvelden, hjemme hos meg, visste vi begge at det skulle bli vår første natt. Jeg var så nervøs at jeg hadde latt morgenkåpen være knyttet helt opp til halsen og satt på sengekanten, og i stedet for å kysse ham ramset jeg opp alt jeg ikke likte ved meg selv. Arret, hoftene, de usymmetriske brystene: han fikk hele lista, i riktig rekkefølge. Han hørte på meg helt til jeg var ferdig, uten å smile, så satte han seg på huk foran meg og la begge hendene på knærne mine.

Han sa: «Klara, når jeg endelig får lov til å se på deg uten den morgenkåpen, kommer jeg ikke til å lete etter feil. Jeg kommer til å se en nydelig kvinne som har lyst på meg, og det er det mest sexy som finnes.» Så løsnet han beltet, sakte, uten å slippe meg med blikket, og morgenkåpen gled ned fra skuldrene mine. Resten skal jeg ikke fortelle, men jeg tenkte ikke på arret mitt en eneste gang den natten, og ikke på så mye annet heller, for å være ærlig. Dagen etter hadde jeg et sugemerke rett over hofta, midt på strekkmerkene jeg hadde presentert for ham kvelden før, og jeg tok det som et veldig tydelig svar.

Siden den gang prøver jeg å se meg selv med hans øyne heller enn mine egne, som er fulle av dom, når jeg står foran speilet før en date. Jeg ser på meg selv slik mannen jeg skal møte kommer til å gjøre i kveld, han som kommer til å bli litt andpusten når han drar ned glidelåsen min, og som kommer til å ha lyst til å ta på meg lenge før kjolen ligger på gulvet. Det høres banalt ut, men det forandrer fullstendig måten jeg står foran speilet på.

✦

Det svarte undertøyet på bildet valgte jeg ikke for å skjule noe. Jeg valgte det fordi det tegner opp det jeg liker ved meg selv: kurven på hoftene, den tydelige midjen og begynnelsen på brystene som balconette-BH-en løfter akkurat passe. Over tar jeg en helt enkel svart kjole, rett og nesten skikkelig, og det er nettopp den kontrasten jeg liker. Gjennom hele middagen er jeg den eneste som vet hva som er under, og han vet det ikke ennå.

Skoene tar jeg på til slutt, sittende på sengekanten. Den kvelden var det svarte sandaletter med tynne hæler og en liten stropp rundt ankelen, og jeg hadde lakkert tåneglene røde dagen før. Når jeg står oppreist, går jeg ikke lenger på samme måte: hælene gir meg svai i ryggen, kjolen strammer litt over rumpa, og jeg kjenner det for hvert skritt nedover gata mot T-banen. Mennene jeg passerer, kjenner det visst også.

For sannheten er at når jeg føler meg attråverdig, blir jeg det. Det er ikke hvor fast rumpa er eller hvor symmetriske brystene er som får hoder til å snu seg på uteserveringen, det er energien jeg utstråler når jeg trives i kroppen min. En mann kler ikke av deg med en linjal i hånda, han kler av deg fordi du ser ut som du har lyst.

✦

For noen måneder siden fikk jeg det bekreftet i gangen i en leilighet på Tjuvholmen. Mannen jeg hadde spist middag med, tok seg ikke engang tid til å slå på lyset: han lente meg forsiktig mot døra, lette etter glidelåsen bak på ryggen min og dro den ned i én bevegelse. Kjolen gled helt ned til anklene, og jeg sto foran ham i høye hæler og rød blonde, den jeg hadde kjøpt spesielt til den kvelden.

Han stoppet helt opp. Han tok et skritt tilbake for å se på meg, sakte, fra skuldrene og ned til anklene, og så sa han bare «wow». Deretter løftet han blikket til mitt og la til, mye lavere: «Du er nydelig.» Ikke «du har en fin kropp», ikke «du er sexy», men nydelig, hele meg. Jeg får frysninger bare av å skrive det, og for ordens skyld: kjolen tilbrakte natten på gulvet i gangen hans, ved siden av hælene mine.

✦

Så ja, det finnes fortsatt kvelder med tvil, kvelder der jeg synes jeg er helt middels og skulle ønske jeg kunne endre ting. Da trekker jeg pusten dypt, ser meg selv inn i øynene i stedet for å granske hoftene, og gjentar den samme setningen for meg selv: i kveld får en mann sjansen til å oppdage meg, og jeg får sjansen til å nyte det.

Kvelden bildet ble tatt, tok jeg på meg kjolen, spente sandalettene, sendte Ingrid ut døra med alle kommentarene hennes og slo av lyset på soverommet. Jeg skal ikke fortelle hvordan kvelden endte. Jeg skal bare si at jeg kom hjem neste morgen med skjorta hans på meg og kjolen rullet sammen i veska, fordi den ikke lenger var helt presentabel.

Det er altså det jeg ser i speilet nå: ikke en liste over feil, men en kvinne som skal på date. Og hvis en mann bruker kvelden på å lete etter strekkmerkene mine, har han virkelig ikke skjønt opplegget.

✦ ✦ ✦

En historie til?

Jeg forteller også…

Natten han mistet siste tog hjemEt første glass med Martin fra C-Date som skulle forbli helt uskyldig. Men så rakk han ikke siste tog, de nye støvlettene mine gjorde vondt som bare det, og han tilbød seg å ta seg av føttene mine. Neste morgen gikk jeg ikke helt rett.