Eirik, mannen som lærte meg å ta meg god tid

På dette bildet sitter jeg på senga mi, i den korallrosa nattkjolen min, og leser en melding på telefonen for andre gang. Det er akkurat sånn jeg tilbrakte slutten av formiddagen etter min første natt med Eirik: kommet hjem, dusjet, nattkjolen på, og ute av stand til å gjøre noe annet enn å stirre på skjermen med et litt fjollete smil. Jeg var avslappet, litt forvirret og utrolig fornøyd, og jeg må forklare deg hvorfor.

Jeg møtte ham for litt over et år siden på C-Date. Eirik er selvfølgelig ikke hans ekte navn. Han var 40 år, jobbet som bedriftsrådgiver og utstrålte en ro man sjelden ser: han snakket lavt, hadde aldri det travelt og virket helt trygg på seg selv uten å ha behov for å vise det. Ikke veldig høy, men kraftig bygd, med underarmene til en som ror på Bunnefjorden søndag morgen og skjorter som alltid var perfekt strøket.

De første datene våre var helt klassiske: drinker på uteserveringer på Grünerløkka, lange samtaler og en ekte tone fra første stund. På den tredje spurte han om vi skulle avslutte kvelden hjemme hos ham, i leiligheten hans på Nordstrand, og jeg sa ja uten å nøle. Jeg hadde på meg det svarte skjørtet med splitt i siden, en kremhvit silkebluse som lot blondene under ane seg, og sandaler med hæl og tynne remmer rundt anklene. Jeg forventet en intens natt, rask og effektiv, og ærlig talt var det akkurat det jeg hadde i hodet da jeg gikk opp trappa hans.

✦

Bare at ingenting gikk som planlagt. I starten virket alt normalt: vi kysset i gangen, så tok han meg med inn på soverommet og satte meg på sengekanten. Det første tegnet burde ha fått meg til å ane uråd. Han gikk ned på kne og tok av meg sandalene som om vi hadde hele natta foran oss, den ene spennen etter den andre, mens han holdt ankelen min i hånden mye lenger enn nødvendig. Først da kledde han av meg, blusen, skjørtet og så blondene, og vi la oss ned.

Og der begynte han å ta seg tid på en måte jeg aldri hadde opplevd. Jeg snakker ikke om en mann som er «litt treg», jeg snakker om en bevisst, nesten provoserende langsomhet. Han tok seg tid til å berøre hver eneste del av kroppen min, den ene etter den andre: nakken, skuldrene, innsiden av armene, magen, gropen ved hoftene. Det var som om han utforsket et kart og nektet å hoppe over selv den minste lille sideveien.

I starten var jeg ærlig talt utålmodig. Jeg ville at han skulle sette opp farten, at vi endelig skulle komme til saken, og jeg prøvde å skynde på ham, med hendene på ham, og dro i skuldrene hans for å få ham inntil meg. Han tok bare håndleddene mine, la dem over hodet mitt på puta og hvisket i øret mitt: «Slapp av, vi har all verdens tid.»

Så fortsatte han akkurat der han hadde sluttet. Kyss overalt, uten noe tydelig system, hender som så vidt beveget seg og ikke snev av hastverk. Jeg kjente ham til og med smile mot huden min da jeg sukket irritert.

Og så, plutselig, skjønte jeg det. Kroppen min begynte å reagere annerledes: hvert kjærtegn føltes sterkere enn det forrige, nettopp fordi jeg ikke visste hva som kom etterpå, fordi han tok seg tid og spenningen steg sakte i stedet for å styrte rett mot slutten. Etter en stund holdt det at han strøk over knehasen min, så fikk jeg gåsehud helt opp til skuldrene.

Da han endelig sluttet å la meg vente, etter det som føltes som en evighet, sto jeg allerede helt ute på kanten av stupet. Og han endret ikke tempo av den grunn: den samme langsomheten, med blikket låst i mitt, mens han fulgte med på hver eneste reaksjon som om han tok notater.

Resten skal jeg ikke fortelle i detalj. Jeg kan bare si at den natta trengte jeg for første gang i livet å telle, og at jeg kom til tre. Tre ganger, ja, noe som aldri hadde skjedd meg før. Ikke fordi han hadde utrolige mål eller en hemmelig teknikk, men rett og slett fordi han hadde gitt meg tid, fordi han lot kroppen min lade seg opp i stedet for å oversvømme den.

✦

Etterpå ble vi liggende i mørket, og jeg som alltid har noe å si, var helt målløs. Til slutt spurte jeg hva i all verden det der var. Han lo lavt og svarte at gode ting tar tid, og at de fleste menn aldri har skjønt det. Han hadde så inderlig rett. Neste morgen brukte jeg ti gode minutter på å feste remmene på sandalene, med fingre som fortsatt skalv og knær som var helt gelé. Vel hjemme satte jeg meg på senga i nattkjolen for å lese meldingen hans igjen, som besto av to ord: «Ingenting haster.»

✦

Siden har jeg justert forventningene mine. Jeg liker fortsatt raske og intense netter, selvfølgelig, jeg skal ikke lyve. Men jeg har skjønt at langsomhet har sin egen magi, og problemet er at de fleste menn ikke får det til. De tror at jo fortere og hardere, desto bedre, og det er rett og slett feil.

Jeg fortsatte å treffe Eirik i noen måneder. Det var det samme hver gang: han tok seg tid, han oppdaget meg på nytt som om det var første gang, og han fikk meg til å dirre fra topp til tå før vi egentlig hadde begynt. Jeg hadde lagt meg til en vane med å ikke planlegge noe neste morgen, og naboen hans på trappeavsatsen hadde lagt seg til en vane med å hilse på meg med et lite, vitende smil.

✦

Så flyttet han til Berlin på grunn av jobben, og vi mistet kontakten. Men det han lærte meg, ble værende. I dag, når jeg er sammen med en ny mann som går rett fra null til hundre, hender det at jeg tar ham i håndleddene og sier «hei, vi roer det ned». Noen skjønner det, andre ikke, og de som skjønner det, blir værende mye lenger i minnet mitt.

Så, du mann der ute, hvis du leser dette: ta deg tid, utforsk, nyt veien og ikke bare målet. Hun kommer til å takke deg for det, og som en bonus oppdager du at det er mye mindre slitsomt enn å løpe.

✦ ✦ ✦

En historie til?

Jeg forteller også…

Arkitekten med de flinke hendene og suiten ved fjordenEn arkitekt fra C-Date ba meg møte ham i en hotellbar på Tjuvholmen, med én eneste instruks: bestill en Negroni. Tjue minutter senere var vi på vei opp til suiten hans, og hendene hans var enda flinkere enn jeg hadde forestilt meg. Dagen etter hadde jeg avtrykkene deres på hoftene og droppet mageøvelsene med god samvittighet.Derfor hekter jeg alltid av BH-en min selvIngenting dreper stemningen raskere enn en mann som slåss i tre minutter med BH-en min. Så de siste to årene har jeg snudd meg og hektet den av selv, langsomt. Første gang, hjemme hos en mann i Fredrikstad, ble han helt målløs, og dagen etter dro jeg med sandalene i hånden.